Jeg kjente ikke til Ridderuka, men fikk tips om uka og at jeg kunne søke om plass på gruppa via Catosenteret.

Det at jeg fikk bruke kroppen min og møte folk i samme situasjon og knytte nye sosiale bånd synes jeg var veldig bra.

Som deltager på nyskaddgruppa var det fint å komme opp på et nytt og ukjent arrangement sammen med en gruppe. De færreste kjente hverandre før de reiste til Beitostølen, men allikevel så var man en gruppe som møttes med noen av de samme utfordringene.  Gruppa bidro til at man ikke følte seg så alene på et nytt sted. I løpet av uka ble vi på gruppa godt kjent, alle hadde en historie og mange var i en ny situasjon etter sykdom eller skade. Det var fint å oppleve at alle gruppedeltagerne var glade og motiverte, og inspirerte og støttet hverandre.

Mange dører åpner seg ved det nettverket man knytter til seg i løpet av uka; alt fra info om andre arrangementer til nyttige tips og råd, og ikke minst mange nye venner og bekjentskaper.

For meg så har deltagelse på gruppa gjort at jeg har lyst til å trene enda mer. Når jeg kom meg på ski med kjelke i langrennssløypa og i alpintbakken glemte jeg helt at jeg var skadet.  Jeg hadde ikke vært så veldig aktiv etter at jeg fikk skaden min, så det var veldig bra å både se og lære at det er mange treningsmuligheter, selv om kroppen har fått noen begrensninger.

I løpet av uka blir man inspirert av alt fra paralympiske gullvinnere til mennesker med svært store fysiske begrensninger. Dette synes jeg var veldig flott med Ridderuka, at alle kan være med, uansett nivå.

Mine beste minner fra min første Ridderuke var å komme meg til fjells, få prøve både alpint og langrenn med kjelke, treffe mange nye folk og ikke minst – at vi hadde et fantastisk vær hele uka.